Gruppebilde.png

Naturforsker Johann Granders metode for revitalisering av vann har blitt anerkjent av den offisielle vitenskap som revolusjonerende. Anerkjennelse for arbeidet har resultert i to æresbevisninger. The Silver Medal Award of the Russian Academy of Natural Sciences i september 2000, og den høyeste æresbevisning fra den Østerrikske stiftelsen for vitenskap i september 2001.

 

Prinsippet med vannrevitalisering er en overførsel av naturinformasjon på høyeste nivå. Du fjerner eller tilsetter ingen ting til vannet. Egenskapene til det revitaliserte vannet har positive innvirkninger på mennesker, dyr, planter og miljøet. Revitaliseringen skjer med forskjellige enheter fylt med informasjonsvann.

At vann har spesielle egenskaper, er kjent fra homøopatien, som ble utviklet av den tyske legen Christian Frederich Samuel Hahnemann (1755-1843) på slutten av 1700-tallet. Etter en rekke eksperimenter mente han å kunne påvise at vann kan ta opp i seg egenskaper fra stoffer det kommer i kontakt med og at disse egenskapene ikke går tapt, selv om stoffet blir borte.

 

Selv om virkningene av homøopati er omstridt, har Hahnemann senere fått støtte bl.a. av den franske immunologen Jacques Benveniste1 (1935-2004), som i 1988 publiserte en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Nature2 hvor han støttet prinsippene for homøopati. På 1990-tallet hevdet han at vann har en ”hukommelse” som betyr at vannmolekyler er biologiske aktive og til og med kan overføre egenskaper videre i nytt vann som dermed får samme egenskaper.3,4,5 Ifølge Benveniste beholder vann et avtrykk eller ”merke” av molekyler det har vært i kontakt med, slik at selv om man filtrerer bort forurensninger, vil vibrasjoner fra stoffer som vannet har vært i kontakt med, være til stede og utøve sine virkninger.

 

Vannets evne til å ta opp i seg egenskaper fra ulike stoffer er også blitt undersøkt av fysikeren Wolfgang Ludwig (1927-2004).6 Han har vist at vann som bare er mekanisk renset, fortsatt belaster organismen med de elektromagnetiske frekvensene som de stoffene som derved blir fjernet, har etterlatt seg i vannet. Det betyr at selv om vann er brukt mange ganger, inneholder det informasjon som vi inntar hver gang vi drikker vann.

 

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Viktor Schauberger“]Oppfinneren Viktor Schauberger utforsket tidlig på 1900-tallet vannets livgivende egenskaper. Han viste at vann som beveger seg i spiraler, får nye egenskaper. Blant annet kunne volumet av vann som ble transportert gjennom rør, økes betraktelig om det gikk i spiral. Schauberger la merke til at naturen brukte implosjon [det motsatte av eksplosjon] som grunnleggende prinsipp, ikke eksplosjon, og at implosjoner økte den nyttbare energien i kosmos i stedet for å redusere den. En av hans samtidige, professor Felix Ehrenhaft (1879-1952), beregnet at implosjonskraften er 127 ganger sterkere enn de kreftene som frigjøres ved en eksplosjon. Implosjonskraften kan føles hvis vi legger hånden på utløpet av badekaret mens vi tapper ut vannet – som alltid renner ut i spiralbevegelse. [/gdlr_box_icon]

 

Livgivende vann

 

Johann Grander vokste opp i en liten landsby i de østerrikske alper og interesserte seg tidlig for naturens og vannets krefter.7 Han fulgte i fotsporene til sin landsmann, den geniale oppfinneren Viktor Schauberger8 (1885-1958), som på begynnelsen av 1900-tallet utforsket vannets livgivende egenskaper. Schauberger viste at vann som beveget seg i spiraler, fikk nye egenskaper, blant annet ved at vannvolumet som kunne transporteres gjennom rør, kunne økes betraktelig om det gikk i spiral.

 

Grander og andre har observert at dyr instinktivt foretrekker Grander-vitalisert vann framfor annet drikkevann. Dessverre har ikke vi mennesker like gode instinkter – de fleste av oss stoler ikke på våre egne sanser, men ønsker å få dokumentert økonomisk målbare resultater og forskning.

 

Optimal molekylstruktur

Det som skiller Grander-teknologien fra andre, mer vanlige vannrensesystemer, er at det søker å optimalisere vannets molekylstruktur. Dersom vann mottar informasjon fra molekyler, er det ikke nok bare å rense vannet; det må også påvirkes av vann som befinner seg i en optimal molekylstruktur. Etter mange års forskning fant Johann Grander at han kunne gjøre dette ved å kapsle inn vann med slike egenskaper i en beholder som ble senket ned i eller som kunne omrisles av vanlig, ”sykt” vann, som på denne måten fikk overført riktig informasjon fra det ”friske” vannet.

 

I begynnelsen ble Granders teorier blankt avvist av det vitenskapelige miljøet, men etter hvert fattet enkelte forskere interesse for de virkningene Grander-vannet syntes å ha. En som støttet ham i mange år, er den østerrikske EU-parlamentarikeren Hans Kronberger (f. 1951), som besluttet å etterprøve alle påstandene han hadde hørt. Han gransket omkring 100 tilfeller der vannet var brukt til ulike formål og fant bl.a. at sentralvarmesystem som var stanset pga. kalkavleiringer og bakterievekst, fungerte optimalt etter noen få uker, da bakteriene døde og kalkavleiringene forsvant. Forsøk viste at svømmehaller kunne bruke mindre klor, vaskemaskiner brukte mindre vaskemidler og vasket like rent på lavere temperaturer, hudutslett og allergier forsvant, planter vokste raskere, og grønnsakene smakte bedre.

 

Det er mer tyntflytende (har lavere viskositet) enn ubehandlet vann.

• Oppløsningsevnen og evnen til å trenge inn i andre stoffer øker, slik at det lettere trenger inn i andre stoffer og fjerner avleiringer i vann- og avløpsrør.

• Gir renere avløps- og kloakkvann.

• Vannets energi øker ved at det får sin naturlige bevegelsesstruktur tilbake.

• Størrelsen på vannmolekylklyngene reduseres, noe som gjør at nærings- og avfallstransporten i blod og lymfe blir mer effektiv.

• Gir bedre helse hos dyr og mennesker fordi vannets desinfiserende virkning bedres. Samtidig øker opptaket av vann og andre næringsstoffer i cellene pga. mindre vannklynger.

• Gir mer velsmakende og holdbare matvarer.

• Overflatespenningen reduseres med inntil 18 prosent.

• Øker vannets oksygeninnhold, slik at smaken forbedres.

• Den mutagene (evnen til å endre DNA) virkningen av klor reduseres med anslagsvis inntil 70 prosent.

• Den bakteriedrepende evnen øker uten at vannet desinfiseres med klor eller andre midler fordi bakteriekoloniene splittes opp i såkalte nålekolonier. Dermed brukes næringsgrunnlaget raskere, slik at bakteriekoloniene raskere dør ut.

• Nedbrytningshastigheten øker for radioaktive stoffer i vann.

• Det bryter ned og renser bensin- og oljesøl som forurenser vann og natur og forbedrer derved miljøet.

• Varmeledningsevnen øker, slik at mindre energi kreves for å varme det opp.

• Nøytraliserer pH i flytende gjødsel, slik at det bedrer plantenes vekstmiljø.

• Gir mer komplett forbrenning av diesel, slik at avgasser fra dieselmotorer reduseres opptil 90 prosent.

 

En kreativ oppfinner

Granders oppdagelse startet med oppfinnelsen av en spesiell motor i 1982. Denne besto av magneter som var satt sammen slik at de aktiverte hverandre om og om igjen. For å ta vare på energien fra magnetene oppfant han et batteri som fungerte på basis av rent vann. Mens han eksperimenterte med dette, oppdaget han at magnetmotorens høye frekvenser (ca. 100.000 Hz) kunne overføres til vannet. Han tok i bruk vann fra en kilde som ble ført gjennom virvler gjennom kobberlag i fjellet og utviklet vann som syntes å ha spesielle egenskaper. Dette viste seg ved at de som drakk det, fikk bedre helse, og når han brukte det til å vanne planter, vokste de bedre og ble friskere enn planter som fikk vanlig vann.

 

Forklaringen på vannets helbredende egenskaper skyldtes ifølge Grander at det permanent endret karakter. Spesielle krystallografiske teknikker har vist at vann kan anta høyst ulik molekylstruktur, avhengig av hvordan det blir behandlet. Vann som sendes gjennom rørledningene til husholdningene, består av vannmolekyler (H2O) som henger sammen nærmest som drueklaser i klynger (eng. clusters) med 500 molekyler eller mer i hver.

 

Jo mer forurenset vannet er og desto høyere trykk det utsettes for, desto større er klyngene. Dette gjør at vannet blir ”seigt” eller får høy viskositet.

 

I 2003 tok firmaet Sea Products AS utenfor Ålesund i bruk Grander-teknologi for å øke holdbarheten av fisk og andre råvarer til bearbeiding. Et småskalaforsøk viste at bruk av Grander-behandlet vann reduserte bakterieinnholdet i lettsaltet torskefilet med 90 prosent, sammenliknet med fileter som var behandlet med vanlig vann. Bakterieinnholdet var faktisk 1 000 ganger lavere med Grander-behandlet vann. Prøvene ble analysert av næringsmiddeltilsynet i Ålesund. En undersøkelse av viskositeten i destillert vann ble senere foretatt av SINTEF,13 som fant at viskositeten i vann som var behandlet med Grander-teknologi, i gjennomsnitt ble redusert med 13 prosent. Reduksjonen var noe mindre i springvann.

 

Informasjonsvann

Teknologien er basert på en høyfrekvent behandling av det østerrikske kildevannet. Dette kalles informasjonsvann og støpes inn i revitaliseringsenheter som tilkobles ledningsnettet.  Overføring fra informasjonsvannet til det gjennomstrømmende vannet gjør at klyngene blir reorganisert til en størrelse som kun består av kun 50 til 100 vannmolekyler. Vannet får da en enda lavere viskositet enn naturlig vann, dvs. at det blir meget tyntflytende og dermed blir et bedre løsemiddel for f.eks. mineraler og andre stoffer som kroppen trenger. Denne egenskapen gjør at vann med slike næringsstoffer lettere kommer inn til alle kroppens vev gjennom de minste blodårene (kapillærene). Dette bidrar til å forklare vannets helbredende egenskaper.

 

Grander-teknologien er utviklet bl.a. for følgende formål:

Drikkevann. Det finnes tilkoblingsenheter for bruk i alt fra tappekraner til bolighus og store hotellbygg.

Svømmebassenger. Teknikken brukes for å stabilisere vannet, slik at behovet for kjemikalier som klor eller brom reduseres.

Varmeanlegg. Teknologien reduserer energibehovet og gir mer stabil varme.

Landbruk. Forsyner dyr med renere vann og fremmer plantevekst. Blant annet økes proteininnholdet i melka samtidig som celletallet [av sykdomsframkallende bakterier, red. anm.] reduseres. Revitalisert gjødsel øker effekten 4-6 ganger sammenliknet med ikke revitalisert gjødsel.

Industri. Reduserer mikrobiologisk forurensning og gir økt kvalitet på sluttproduktene.

Innsjøer og dammer. Øker kvaliteten på vannet.

Gruvedrift. Ved utvinning og utvasking av metaller kreves store mengder vann. Behovet reduseres pga. økt viskositet/bedre oppløsning av partikler.

 

Russisk anerkjennelse

Russiske forskere ble i 1996 interessert i Grander-teknologien fordi de ønsket å bedre landets vannkvalitet. I 1997 reiste en representant for Grander i Østerrike og kjemikeren Horst Felsch9 til Moskva for å presentere teknologien for en fire mann sterk delegasjon i regi av Institutt for humanøkologi og miljømedisin. Deretter ble de satt i kontakt med professor Juri A. Rachmanin, som ledet drikkevannslaboratoriet i forskningsinstituttet A. S. Sysin. Han var dessuten visepresident i Akademiet for Naturvitenskap og ekspert på drikkevann for Verdens helseorganisasjon (WHO).

 

Møtene med Rachmanin fant sted i et rom som ifølge dr. Felsch ”nærmest liknet på en utstillingshall for apparater for vannbehandling” hvor totalt omkring 50 forskjellige typer var oppstilt. Den russiske forskeren var godt kjent med prinsippene for informasjonsoverføring til vann og skisserte sommeren 1997 et forskningsprogram som inkluderte fysikalske, kjemiske, mikrobiologiske og medisinske undersøkelser av Grander-teknologien. De fant intet som tydet på at teknologien representerte noen som helst helsefarer, og sommeren 1998 ga det sovjetiske helsedepartementet uinnskrenket tillatelse til bruk av teknologien i Russland.

 

En rekke vitenskapelige institutter ble engasjert, og Rachmanin uttalte at det ”ved hjelp av Granders metode blir mulig å styrke vannets energi- og informasjonsegenskaper og dermed gjøre det mer verdifullt”. I det videre arbeidet fikk han med seg professor Vladimir Kondratov, som hadde omfattende forskningserfaring med vannets struktur.

 

Kondratov og Rachmanin skrev i 2002 en vitenskapelig avhandling på russisk kalt ”Vann som romlig fenomen”, som senere er oversatt til engelsk.

 

De vitenskapelige bekreftelsene av vannets egenskaper førte til at Grander ble nominert til å motta Vitenskapsakademiets æresmedalje i sølv. Den 13. september 2000 ankom en russisk delegasjon fra Akademiet til Eichenheim golfklubb i Østerrike for personlig å overrekke medaljen til Johann Grander. – For den moderne naturvitenskapen i de 21. århundre er det av avgjørende betydning i større grad å inkludere erfaringer fra observerte naturfenomener, uttalte professor Juri A. Rachmanin, og fortsatte: – Grander har her vist oss en spennende vei!

 

Etter å ha analysert over 90 av vannets egenskaper mente de russiske forskerne at Grander-teknologien forandret vannets informasjonsverdi slik at det påvirket alt liv i positiv retning. Informasjonsvannet overfører informasjon via resonansprinsippet til det gjennomstrømmende vannet. Denne overføringen endrer vannets fysiske egenskaper på tre plan: Vinkelen i vannmolekylet øker med 1,8 ºC fra 104,5 til 106,3 ºC, størrelsen på klyngene reduseres fra 500-600 til 50-100, og vannmolekylene i klyngene får en mer organisert struktur.

Ønsker du mer informasjon om Grander-teknologien ta kontakt med Bjørn Rindvold 92282407